Emmely er blitt en gammel kjent dame. Jeg er en ung ukjent jounalist
. Vi sitter sammen i høst solen på en benk utenfor en
gammel nydelig smykket kirkebygning, i hjertet av byen vår. For det at dette er byen vår er vel det eneste vi kan ha som fellestrekk.
Jeg kjenner hjertet mitt slå. Det føles nesten litt andektig å sitte her med henne.
Hun er så rett i ryggen, brillene henger i en snor rundt halsen.
Selv om jeg ikke har så mye peiling på sånt så kan jeg likevell se at kåpen hennes og støvelettene er av fineste kvalitet.
Håret er grått og trukket bakover. Ansiktet har mange små furer, og alt dette fanger jeg fort inn fra sideblikket.
Husker at jeg har lest et sted at hun kan virke litt stram og utilnærmelig.
Har lest alt som finnes om henne, hvert eneste lille tids skrift eller notat eller interjuv.
Det var hun som valgte at vi skulle treffes her, og jeg har 25 minutter til og gjøre dette interjuvet på. Alle spørsmålene er klare på blokken min. Vi skal snakke sammen om hennes glimrende karriere som danser. Hun er utvilsomt en av de aller mest funklende stjerner i sitt fag. Men dette intejuvet blir ikke som jeg har tenkt meg, og det er hun selv som velger og la det ta en helt anen vending...
Hun pusser brilleglassene sine om igjen og om igjen , samtidig som hun tar meg tilbake til hennes yngre dager. Og det er ikke historien om dansen jeg får denne formidagen på benken, men det er historien om prisen hun betalte for å kunne danse, og hvordan hun til tider nesten ikke holdt det ut.
Hun fortalte om hvordan hun som ung hadde vært brennende aktiv i menigheten sin og hvordan hun alltid hadde kjent at hjertet hennes var dradd mot og hjelpe mennesker som ikke hadde det noe greit. Mennesker som ikke kjente Gud og som ikke hadde noe fremtid.
Og hun hadde så smått begynt og evangelisere sammen med andre ungdommer rundt på forskjellige foreninger og skolelag.
Men det var på denne tiden hun også hadde meldt seg på en dansekonkuranse, og som eneste barn i en familie hvor dansen hadde stor betydnig så hadde hun alle ferdighetene og danset seg inn i alles hjerter. Det hadde skjedd så fort alt sammen.
Det hadde kommet tilbud fra fjerne steder, og sammen med sin mor hadde hun alltid vært på farten for og optre eller for å lære mer.
Hun forteller om stor suksess, men også om store fiaskoer, mest på det private plan..
Hvordan hun kom inn i en verden av mye glam og glitter og mye alkohol. Og hun forteller om hvordan hun av og til alene og gråtende gjennom årene som gikk ba sin Gud om tilgivelse . - For jeg visste det jo hele tiden, hun ser meg rett inn i øynene
. -Det var hele tiden en anen vei Gud hadde tenkt for meg.
Jeg visste det langt inn i sjelen at jeg ikke levde i hans plan med mitt liv, og jeg lovet Han hver gang etter at jeg hadde grått at jeg skulle legge dansingen på hylla å gå tilbake til det livet som en gang var..
Men jeg valgte og trosse ufreden som gikk hånd i hanske med all suksess jeg noen gang hadde. - Jeg forherdet mitt hjeret, og det ene året tok det andre. Jeg danset og ja jeg høstet nok all den suksess og rikdom noen kunne ha ønsket seg her i denne verden
. -Tror du jeg har angret?! Hun ser liksom rett gjennom meg nå.. Øynene hennes er blanke og jeg synest synd på henne.
Å ja, jeg har angret!
Jeg har betalt en pris for mitt liv som ikke var verd det på noe måte.
Og i dag kan jeg bare takke Gud for han store nåde, og for at han valgte og knuse mitt kar og sette meg på dreieskiven igjen, selv om jeg er en gammel dame. Han samlet sammen bitene og satte meg sammen igjen og Han kom ikke med noe fordømmelse..
Nå gråter hun.. - Og i Hans underfulle nåde lar Han meg sitte her et par timer hver dag og komme i kontakt med forbipasSerende
, og til og med får jeg snakke om Jesus til noen av dem.
Og det var derfor jeg ville treffe deg her..
- For det var denne historien jeg virkelig ville gi deg...
Alt det andre er helt uten verdi jenta mi.. Hun tar den ene hånden min. -Men du er ung, du må love meg og være tro mot det vår Herre har lagt ned i ditt hjerte for ditt hjerte.
Lov meg det! Hun klemmer hånden min hardt .
- Lov meg det, at koste hva det koste vil så skal du være tro mot det Har betrodd til deg...
. Vi sitter sammen i høst solen på en benk utenfor en
gammel nydelig smykket kirkebygning, i hjertet av byen vår. For det at dette er byen vår er vel det eneste vi kan ha som fellestrekk.
Jeg kjenner hjertet mitt slå. Det føles nesten litt andektig å sitte her med henne.
Hun er så rett i ryggen, brillene henger i en snor rundt halsen.
Selv om jeg ikke har så mye peiling på sånt så kan jeg likevell se at kåpen hennes og støvelettene er av fineste kvalitet.
Håret er grått og trukket bakover. Ansiktet har mange små furer, og alt dette fanger jeg fort inn fra sideblikket.
Husker at jeg har lest et sted at hun kan virke litt stram og utilnærmelig.
Har lest alt som finnes om henne, hvert eneste lille tids skrift eller notat eller interjuv.
Det var hun som valgte at vi skulle treffes her, og jeg har 25 minutter til og gjøre dette interjuvet på. Alle spørsmålene er klare på blokken min. Vi skal snakke sammen om hennes glimrende karriere som danser. Hun er utvilsomt en av de aller mest funklende stjerner i sitt fag. Men dette intejuvet blir ikke som jeg har tenkt meg, og det er hun selv som velger og la det ta en helt anen vending...
Hun pusser brilleglassene sine om igjen og om igjen , samtidig som hun tar meg tilbake til hennes yngre dager. Og det er ikke historien om dansen jeg får denne formidagen på benken, men det er historien om prisen hun betalte for å kunne danse, og hvordan hun til tider nesten ikke holdt det ut.
Hun fortalte om hvordan hun som ung hadde vært brennende aktiv i menigheten sin og hvordan hun alltid hadde kjent at hjertet hennes var dradd mot og hjelpe mennesker som ikke hadde det noe greit. Mennesker som ikke kjente Gud og som ikke hadde noe fremtid.
Og hun hadde så smått begynt og evangelisere sammen med andre ungdommer rundt på forskjellige foreninger og skolelag.
Men det var på denne tiden hun også hadde meldt seg på en dansekonkuranse, og som eneste barn i en familie hvor dansen hadde stor betydnig så hadde hun alle ferdighetene og danset seg inn i alles hjerter. Det hadde skjedd så fort alt sammen.
Det hadde kommet tilbud fra fjerne steder, og sammen med sin mor hadde hun alltid vært på farten for og optre eller for å lære mer.
Hun forteller om stor suksess, men også om store fiaskoer, mest på det private plan..
Hvordan hun kom inn i en verden av mye glam og glitter og mye alkohol. Og hun forteller om hvordan hun av og til alene og gråtende gjennom årene som gikk ba sin Gud om tilgivelse . - For jeg visste det jo hele tiden, hun ser meg rett inn i øynene
. -Det var hele tiden en anen vei Gud hadde tenkt for meg.
Jeg visste det langt inn i sjelen at jeg ikke levde i hans plan med mitt liv, og jeg lovet Han hver gang etter at jeg hadde grått at jeg skulle legge dansingen på hylla å gå tilbake til det livet som en gang var..
Men jeg valgte og trosse ufreden som gikk hånd i hanske med all suksess jeg noen gang hadde. - Jeg forherdet mitt hjeret, og det ene året tok det andre. Jeg danset og ja jeg høstet nok all den suksess og rikdom noen kunne ha ønsket seg her i denne verden
. -Tror du jeg har angret?! Hun ser liksom rett gjennom meg nå.. Øynene hennes er blanke og jeg synest synd på henne.
Å ja, jeg har angret!
Jeg har betalt en pris for mitt liv som ikke var verd det på noe måte.
Og i dag kan jeg bare takke Gud for han store nåde, og for at han valgte og knuse mitt kar og sette meg på dreieskiven igjen, selv om jeg er en gammel dame. Han samlet sammen bitene og satte meg sammen igjen og Han kom ikke med noe fordømmelse..
Nå gråter hun.. - Og i Hans underfulle nåde lar Han meg sitte her et par timer hver dag og komme i kontakt med forbipasSerende
, og til og med får jeg snakke om Jesus til noen av dem.
Og det var derfor jeg ville treffe deg her..
- For det var denne historien jeg virkelig ville gi deg...
Alt det andre er helt uten verdi jenta mi.. Hun tar den ene hånden min. -Men du er ung, du må love meg og være tro mot det vår Herre har lagt ned i ditt hjerte for ditt hjerte.
Lov meg det! Hun klemmer hånden min hardt .
- Lov meg det, at koste hva det koste vil så skal du være tro mot det Har betrodd til deg...
Nå er interjuvet redigert og er på vei med mailen til avisen jeg jobber for.
Det ble et ganske så anderledes interjuv en hva jeg hadde tenkt at det skulle bli.
Men jeg kjenner på en dyp takknemmelighet, for denne modige damen, og for
at jeg var så heldig og få treffe henne.
- Dette er min siste dans sa hun da jeg gikk derfra og hun ble sittende igjen.
-Det å få sitte her og bli ledet i samtale med mennesker, det er den siste og viktigste dansen
i mitt liv..
Anne Lill Strøm
