Koselig

Så koselig og bare det, det å bli mamma igjen , i veldig voksen alder.

Da jeg var gravid trodde jeg at det kansje kom til å spille en rolle, men vi ofrer det ikke en tanke lenger. Vi er bare så glade for at alt gikk greit, for akkurat det er ingen selvfølge.

Nå er frøken fryd blitt 4 mnd, og trives best med å sitte på fanget å pludre. Ho er en solstråle, og fyller dagen med så mye glede.

Blogger litt...om Hverdags livet

Dette er fra Tirills første bobil tur. For en engel å ha med på tur. Strømstad Camping er forresten et perfekt reise mål. D

Så reiste  vi på tur uten Tirill, til København, for å gifte oss. Hadde en kjempe fin tur sammen med mine og Per Asles foreldre. Men det var en prøvelse å være borte fra lille jenta. Men hun var i veldig trygge hender, og ble dullet med av gode venner på Hægeland, etter alle kunstens regler...🌺🌺

Dette er fra i dag.. Pappa som etter jobb skifter bleier og tar på pysjen🌺

Så litt mat😊

Etter en lang og vanskelig graviditet,ble vi foreldre...i voksen alder.
Forutsetninger for at det skulle gå bra i svangerskapet var ikke store og vi trodde egentlig at det aldri ville gå godt. Det var en rekke turer i dykebil til sykehuset med store blødninger, og det så mørkt ut.
Jeg fikk også svangerskaps diabetes og måtte bruke sprøyter daglig med insulin. Men de strabasiøse måndene fikk en lykkelig slutt.. Og i slutten av Februar ble vi foreldrene til en velskapt nydelig liten jente. En lang hard vinter var over og glemt var det meste av alt som de siste månedene hadde hatt å by på...
Jeg hadde ikke sovet mere enn max 1,5 t pr natt og ingenting på dagtid de siste 3 mnd før hun ble født, så bare det å kunne sove litt mere igjen gav en egen lykke følelse i seg selv.
Det var ikke noe vanskelig i det hele tatt å reise hjem fra føden med en baby som skulle ha mat tre ganger pr natt, i motsetning til de siste månedene uten søvn så var det bare koselig å stå opp med henne og kunne sovne igjen etterpå.
Og nå er hun snart 4mnd og jeg tenkte at heg skulle blogge litt...om livet som småbarns foreldre...

Fra virkeligheten...

Har du noen gang tviholdt i et øyeblikk..? eller prøvd...
Alt var så  utrolig perfekt. Du ville bare at det skulle vare.
 Du trakk pusten langt ned i magen og kjente hvor trygg du var
. Dette var lykke. Du følte som om du kunne fly. Alt var mulig. Det var fred og fordragelighet i alle relasjoner, og du var så tilfreds.
Hvem har ikke vært på lykkens høye tinder.. Skuet inn i en lys fremtid og alt var bare lekende lett..
Men vi lever jo..   Vi lærer..   Vi ser våre luftslott falle i grus og gå sønder og sammen.
Jeg har tenkt mange ganger... at ....hvor finnes det perfekte balanserte tilfredse livet...egentlig...?
Så vet jeg samtidig svaret..  Og det er ikke styrken i meg selv som kan gjøre meg lykkelig..
Det er ikke sum a somare med livserfaring som kan lede i de riktige retninger..
Det er ikke kun viljestyrke som kan føre meg dit jeg vil..
Og skulle jeg falle for fristelsen til å tro det.. ja så ville det gjøre meg til en selvrettferdig ku..
For da var jeg jo meg selv nok, og kunne klare det jeg ville , på grunn av meg selv og mine ferdigheter..
Men etter å ha navigert i den grøfta før, så har jeg lært at min egen styrke bare fører delvis frem.
Og at viljestyrken er noe som er gitt av en styrke så mye mere stor en min egen .
Mange ganger har livet slått meg i bakken. Og mange ganger har jeg hørt at jeg er sterk.
Men det er ikke meg som er sterk. Det er Jesus som holder meg oppe.
Det er han som sier - kom igjen Anne Lill, reis deg opp.. vi begynner på nytt,,,sammen.
Så står jeg der , forran han, med livet knust i tusen biter og fortvilelsen endeløs.
Jeg har tusen spørsmål, og han har tusen svar....
En morgen jeg drikker kaffi og ser ut kjøkken vinduet, sier han til meg, at hans tanker er høyere en himmlen er over jorden, og at hans tanker for meg kun er fremtid og håp.
Tror jeg det? Selvfølgelig!   Gjorde jeg det tidligere i livet ?  nei!
Men i mitt liv, når alt annet har vaklet , så har han alltid vært der.
Aldri fikk jeg høre hvor dum jeg hadde vært.
Aldri!
Og ganske tidelig når jeg ble kristen så oppdaget jeg at dette var ekte kjærlighet.
Jeg var trygg. Trengte ikke lenger henge sammen med tøffe typer med ryggmerker og svære hunder.
Hva vil jeg med dette..?
Bare fortelle deg at dette gjelder for deg også...
At uansett hvor håpløst alt er i livet ditt, er  så trenger du ikke være alene om det.
Jeg vet sikkert ikke alltid hva jeg snakker om, men nå gjør jeg det.
For jeg har vært "lost in space" mange ganger.
Har tenkt at veien videre rett og slett ikke finnes...
Men da har Jesus rekt meg hånen å sier - kom..vi går sammen.
Jeg gråter,, og han trøster. Jeg gir opp, og han gir nytt mot.
Jeg blir fortvilet og sier - ingen liker meg. Han svarer - Jeg liker deg. Jeg elsker deg.
I begge mine hender har jeg tegnet deg...
Ikke noe kan måle seg med det!
Leter du etter noe ekte og noe varig?
Synest du det virker kansje litt banalt og litt naivt å tenke som jeg gjør?
Det er bare det, at en dag så skal all denne verdens visdom bli gjort til skamme. Og han som
mange tror de kan klare seg uten skal være synlig for alle på himmelen.
Jeg gir han all ære for mitt liv og alt som er godt i livet mitt.
Ville bare dele dette med deg, om du trenger noen til å hjelpe deg videre...

Anne Lill

Skurbedurbel - Eventyr

Del 1

Det er  Oktober. En tidlig morgen. Så tidlig at ikke mange er  våkne.
Om du hadde stått ved vannkanten, hadde du sett en liten båt som nærmet seg i det fjerne.
Etterhvert ville du også hørt tydeligere den svake plaskingen av rotak som nærmet seg.
Men skodden lå så tykk så tykk, så du hadde ikke sjanse å se hvem og hvor mange som var i båten som helt tydelig var i retning land.
I båten sitter en ung jente. Hun er sliten av den lange turen, og akkurat nå drar hun inn årene litt for å hvile seg, og hun bøyer hodet fremover og sitter helt stille.
Hvor lite lyst hun har til å ro i land vet bare hun selv. Hun har ikke flere tårer igjen, bare en usigelig
utmattelse i hele kroppen.
Så er hun så nære land at hun kan skimte lys i det store slottet på toppen av åsen.
Og hadde du stått der ved vannkanten så hadde du sett båten som la til land og en ung jente i fotsid
lang skitten kjole, som steg ut og drog båten av  all kraft opp på den lille stranden.
Så hadde du sett henne bøye seg ned og løfte opp en liten bylt innepakket i hvite tepper.
Lenge stod hun der, helt stille og knuget den lille inntil seg.
Hun hulket. Så hørtes også et barn som gråt.
Er det sant at de sterkeste sener i livet er de det ikke er noen vitner til..?
Jeg tror det!
Så begynner det å regne, og hun begynner å småløpe uten sko  opp åssidene , opp mot slottet.
Året er 1802.
Veldig sliten og med det kalde regnet silende nedover håret og ansiktet , er hun kommet til toppen.
Alt har hun planlagt i tankene sine, så hun handler mekanisk.
Det er ennå større og finere der oppe en hun noen gang hadde klart og forestille seg.
Men nå er hun her, hun har ikke tid til å se seg rundt, det er nå det skal skje.
Der..der er inngangs døren. Med lette trinn går hun fort gjennom gårds plassen.
Hele tiden kysser hun det lille hodet som hun knuger inntil seg.
I noen få sekunder ser hun inn i de vakre små øynene.
Så legger hun han ned ved døren.
Hun plukker opp en neve med stein , og samtidig som hun løper bort, så knuser hun så mange vinduer hun klarer.
Som en vind er hun allerede på vei nedover åssidene igjen.
Hun gråter ikke stille lenger. Det kommer hulk og skrik hun ikke visste hun hadde inni seg.
Og samtidig som båten skyves fra land og årene slår fort mot vannflaten, så er det full aktivitet
på gårdsplassen til slottet...

Anne Lill

De ekte og de uekte Livbåtene......

Kjærligheten har et ansikt. Et eneste et. Det er åpent og mildt og imøtekommende.
Sjalusien og sladder og selvhendelse har flere tusen forskjellige slags forkledninger.
Så har kjærligheten og forståelsen og medfølelsen også desverre mange slags falske kopier.
Kansje ikke så lett å se forskjell, sånn med første eller andre eller til og med tyvende øyekast..
Men skadefryden som ligger til bunn, vil alltid komme til overflaten. For den klarer ikke å la være.
Bare seil inn i en skikkelig storm med ditt liv, og du vil se hvilke båter som var livbåter og hvem som bare så sånn ut.
Livbåtene velger å gjøre alt de makter for å redde deg fra bølgene som er rundt. Men de som bare så ut som de var livbåter og ikke var det likevell, de seiler gjerne rundt deg i sirkel for å se...
I skadefryd...
Mulig seiler de også helt bort til deg en liten tur, for å avfyre en syrespekket kronikk.. Eller for og late som de kommer for å hjelpe, imens det de egentlig vil er å høre hvordan det føles å ligge der å kjempe for livet.....
Men helt bort seiler de ikke..
For de vil se, se at du drukner og forsvinner...

Men du drukner ikke..
Det føles bare sånn. Det ser bare sånn ut.
Du lærer bare, litt mer om livet.
Du blir sterkere.
Bare ikke bli hard!
For det er sånn du kan bli til en falsk livbåt selv...
Med å bli hard og bitter..

For de beste livbåtene er de som har hjulpet andre i sine forlis.
De som gikk inn i stormen og risikerte alt for å hjelpe deg ut.
De som var sånn som du trodde de var.
De  som var åpne milde og imøtekommende..