Snart Jul....

Han hadde hus, bil båt, hytte, god jobb, pen kone, snille barn.
Det var aldri noen ubetalte regninger, aldri noen som kom uventet heller...
Han hadde gode venner, var innvalgt i tillitsfulle verv og var godt likt i alle lag.
Han burde jo være en lykkelig mann, tilfreds og med lyse tanker om framtiden.
Han var ikke det!
Det var ingen som visste at han reiste ut med bilen en time tidligere en nødvendig om morgenene for
å bare kjøre rundt og være alene.
Alene med en smerte og en lengsel han ikke kunne sette ord på.
Kom det stille rolige sanger på radioen hendte det at store varme tårer rant nedover kinnene.
Timen etter var han smilende på kontoret, til og med slo av en spøk med noe kolleger i forbifarten.

Kansje var denne morgenen ekstra vond.
Han kjørte som vanlig hvileløst rundt , før jobb.
Ute var det bitende kald begynnelse av Desember.
Julestjerner lyste i hvert et hus han passerte. Gatene i den lille byen var opplyst med julelys.
På radioen var det juletoner. Igjen gråt han , og tørket irritert tårene bort med håndbaken.
Han fikk øye på en som stod og haiket, og man kjører jo ikke forbi i over tyve minus...
Han vurderte det riktignok, men mannen så ut til og fryse noe veldig.
Han stoppet og en veldig kald og takknemmelig mann satte seg inn.
Han blåste varm luft inn mot hendene sine og de snakket noen minutter om hvor kald denne
desember måneden var.  Haikeren hadde ikke fått start på bilen sin og var sett seg nødt til å haike.
Han fortalte at han var nyansatt og ville gjerne gjøre et godt inntrykk.
Det hadde vært en gledens dag da han hadde fått jobben fortalte han, og føyde til at han jobbet
på prøve ennå.
Han hadde sluppet ut fra soning noen uker tidligere, og hadde fått denne jobben gjennom en
hjelpeorganisasjon, for å hjelpe han tilbake til livet.
Han hadde fått bo på en sofa hos en gammel god venn.
Tøyet sitt og det han eide hadde han i en pose under sofaen.
Og det er varmt der føyde han til og smilte.
Han smilte forresten mye, og virket nesten merkelig glad til tross for situasjonen sin som han satt
og fortalte om.
Det han håpet på nå var å tjene nok til og kunne kjøpe noe skikkelig fint til ungene sine til jul.
De hadde ikke fått noen presang av han de siste årene.

Han tviholdt på rattet og hadde spørsmålet på tungen flere ganger, før han våget å spørre...
Så trakk han pusten dypt...
Hvorfor er du så glad egentlig?.. jeg mener... det du forteller stemmer liksom ikke overens med gleden jeg ser i øynene dine...

Haikeren blir stille en stund.
Så svarer han dette...
Jeg er glad fordi jeg har vært i mørket, og der er jeg ikke lenger..
Jeg har sett håpløsheten og stengte dører og stengte hjertedører.
Jeg er glad fordi jeg har opplevd å ha ingenting...
Og tro meg, i dag er jeg rik...
Han smiler igjen..
Ikke på gods og gull, ikke på noe egentlig..
Men jeg har ro og fred og håp...
Og det er den største gaven å få når du har sett ufreden i øynene og levd uten håp for mårra dagen.

Han holder ennå fast rundt rattet og kjenner at et nytt spørsmål vil frem...
Hvor fant du dette håpet da?
Haikeren snur ansiktet mot han , vil du virkelig vite det?
Han nikker...
Jo du skjønner....
Det var en fyr som kom i fengselet en gang i uka, med gitar og bibel.
I begynnelsen gikk jeg til oppholdsrommet for tidsfordriv da han kom.
Men etterhvert så ble han et lyspunkt. Jeg ble nyskjerrig og ville gjerne høre mer.
Han fortalte om livet sitt. Om hvordan han hadde hatt alt hva han kunne ønske seg, men hadde ødslet
det bort på dårlige valg og dårlige venner.
Så hadde han blitt frelst og fått som kall at han skulle spre håp inn i håpløshet.
Han ville dele sitt håp med andre som ikke så noen vei videre.
Og jeg ble kristen der på en av samlingene hans.
Og om du spør meg hvorfor jeg er glad, så må jeg svare deg at det er fordi gleden flyttet inn i meg
der og da.

Klumpen i halsen vokste. Han visste så vell hva han snakket om, og han tenkte på sin mor som
alltid hadde bedt for han i alle år. Han husket en barndom og en aftenbønn..

Før han slapp av haikeren stakk han til han noen pengelapper, til julegaver og takket for at han hadde
delt historien sin..

Da han var alene i bilen igjen skrudde han helt ned radioen og foldet sine hender over rattet.
han satt en stund der på bussholdeplassen med øynene lukket, visste ikke helt hva han skulle
be, og det eneste som han husket var Fader vår, aftenbønnen...
Han ba den høyt, litt forundret over at han ennå husket den....

Den kvelden ba han den også for sine barn da han gikk inn for å si god natt...
Og den kvelden smilte han mot julestjernen i stuevinduet der han satt i stolen i den dunkle stuen.
Han kunne kjenne et håp som nærmet seg...
Han kunne kjenne en spire av en etterlengtet glede,
og han kunne legge seg bakover i stolen og føle fred...
Snart var det Jul....
Det spraket i peisen...
Han hadde tårer i øynene....
men det var ikke av sorg lenger....