Den gamle damen...

Hun var blitt gammel. Ja, sånn skikkelig gammel, krokbøyd i ryggen og til og med stav hadde hun fått seg. Den hadde hun forresten laget selv, og finpusset på den mang en kveld. Den var grei og ha, når hun daglig fremdeles tok sine turer innover skogen, stort sett i hva slags vær. Hun bor alene, langt borte fra allfarsvei, og omgitt av skog på alle kanter.
Er det noe hun kan og kjenner så er det naturen. Den har vært hennes terapi senter hele hennes liv.
Om du var en stein langs stien hun vandrer , da ville det kunne hende at du hørte henne mumle til seg selv. Til og med le. Og du ville kunne kaste et fort blikk på henne, og konstantere at ja , hun var både gammel og bøyd. Du ville fort skimte en furet tynn hånd som holdt et fast grep rundt staven , og om hun snudde ansiktet litt til siden , sånn at du fikk ett lite glimt av ansiktet gjemt inn under den store hetten på frakken, da ville du se to dus blå øyne som myste mot deg , og mange spor av et levd liv i det lille ansiket.
Hun hadde nesten brukt opp sine dager. Det kunne umulig være så mange igjen nå tenkte hun av og til. Kroppen var ennå sterk , men hun var ofte trett av og være inni seg selv og sine egne tanker. Det var liksom alt så gjennomtenkt og ferdig sortert.
Alt var plasert i de skuffene hun ønsket at det skulle være,for det meste iallefall...
Hun kunne av og til kjenne streif av sinne og stor skuffelse, og kunne ikke finne svar på sin egen skuffelse uansett hvor mye hun prøvde.
Det var da hun møtte Marie..
Plutselig, ja helt sånn ut av det blå kom hun en dag kjørende en bil inn mot det lille huset i skogen på den homplete smale veien.
Ja, så homplete var den blitt med årene at det var nesten så hele ene siden av bilen foresvant litt ned og opp der den nermet seg huset.
Den gamle damen gikk ut på trappen. Hun gjorde alltid det om det kom folk.
Hun stod der og kikket ned på sine tåspisser som stakk ut av hullete raggsokker , og hørte det smelle i en bildør.
Av erfaring visste hun at det kunne være allslags nyheter i vente, både gode som dårlige. Men denne gangen var det et helt fremmed menneske som stod forran henne. Det var ei jente på ca 20 år .Hun hadde mistet telefonen sin på en festival hun kom fra, og lurte på om den gamle hadde telefon sånn at hun kunne få ringt.
Det hadde hun ikke, men likevell, hun fikk på sin egne måte den fremmede med seg inn og satte på litt kaffi.
Det var sånn det var blitt med årene. Ikke hadde det vell kjørt noen bil inn til huset hennes uten at hun hadde satt over kaffi.
Så satt de der, på hver sin side av kjøkkenbordet.
Begge holdt de hendene rundt de små hvite koppene, og den unge jenta holdt blikket sitt stivt ned i den mørke kaffien.
Det var en stund helt stille inne på det lille kjøkkenet, ja, nesten ennå mer stille enn til vanlig synest den gamle damen.
Så begynte Marie og gråte.
Fra de lange svarte øynevippene dryppet det to tårer fort etter hverandre ned i koppen hennes.
Etter en liten stund til med stillhet fikk den gamle den unges historie.
Og litt etter litt gikk en solfyldt ettermiddag over i en dus dus kveld.
Ennå satt de sammen ved bordet.
Det var blitt stille igjen. Den unge hadde ikke flere ord eller tårer.
Den gamle la sine tynne armer rundt henne og holdt henne inntil seg en liten stund.
Så spiste de kveldsmat sammen, og hun dekket med sine fineste ting.
Det var kommet smil i ansiktet på den unge jenta, og hun takket mange ganger for samtalen og for maten på vei ut døren.
Hun tok også hånden ut igjennom vinduet på bilen å vinket helt til bilen forsvant ned bak furuene og ble til en dur i det fjerne..
Hun gikk inn på sitt kjøkken og ryddet bort koppene.
Så satte seg ned ved bordet igjen. Nå var det små tårer i hennes egne øyne.
Ikke fordi hun var lei seg , eller jo, kansje litt, på en måte.
Men mest av alt fordi hun gjennom å lytte til dennne unge jenta hadde funnet et svar som hun hadde vært på søk etter i nesten hele sitt liv.
Det hadde vært tre små setninger den unge sa, midt inn i sin historie som hun hadde fortalt.
Og det var disse tre små setninger som gjorde den gamle i stand til og kunne lukke sin siste skuffe..
Nå randt det små tårer, av uendelig takknemmelighet..
Hun visste jo ikke det, det unge jenta, at hun hadde vært med på å sortere et helt liv..
Den gamle visket et stille lite takk og kikket opp mot kvelds himmelen..
Hun tenkte da hun la seg den kvelden, hvor verdifuldt hvert eneste øyeblikk er . Om ikke for oss selv kansje , der og da..
Så kansje for noen andre...

Anne Lill Strøm