Tross alt et menneske...!!!

Han rotet fort gjennom tingene sine, som for det meste lå strødd utover stuebordet. Alt mulig slags forskjellig rusk og rask.
Alt han manglet var bare to små kroner. Han måtte gi seg, og fyldte opp en pose med tomflasker fra skapet.
Om du hadde sett han i det han låste seg ut av den grønnmalte døra midt i bybildet, ville du sett en gammel mann i møkkete klær og med veldig mørke øyne.
Det var nesten umulig for noen og kunne se hvilken øyne farge han hadde, for de øynene var alltid mørke.
Jaja, ikke det at noe hadde brydd seg så veldig om å se inn i dem heller da , særlig de siste årene.
Han var et av de menneskene som andre bare haster forbi og aller helst ikke vil bli brydd av på noen måte,og dette vet han. Han ser kansje ut som om at det er den aller siste ting i denne verden som opptar han.
Men ærlig talt- han er jo et menneske. Ingen slutter og hverken tenke eller føle, uansett hvilket liv man lever.
Så ofte , rett før han sovner om kveldene, renner en tåre ned langs tinningen. Fordi han vet. Han vet at han er blitt denne mannen som de tar omveier for i gaten. Han er denne mannen som har mistet alt han en gang hadde og som lever fullstendig i den totale ydmykelse.
I en skitten og nesten ikke møbelert leilighet. Som nesten ikke spiser, fordi pengene går til alkohol. Som har mistet kontakt med både barn og barnebarn. Det er han, og han må holde ut og være inni dette mennesket, hver eneste dag, for det finnes ikke noen vei utenom. Han har ingen gode venner, men et par tre dårlige, som for det meste stjeler av han eller lager bråk på andre måter. Og om du så han nå, da ville du se han gående nedover Jernbaner gata med sine plastposer med flasker, i altfor tynne klær denne kalde November dagen.
Det er ikke det at han vil leve dette livet.
Han har bare mistet det som en gang var der av vilje og håp om forandring. At alle kan om man vil, det kan sies etter at alle har prøvd det alle vil... Så kan man snakkes.
For når det ikke er noen der som bryr seg om deg og som vil det beste for deg samtidig som du kjemper, da er det ikke lett og komme seg noen vei.
Det er lett og ha masse meninger og holdninger til dette mennesket man ser gående der sjabby med ølposene. Langt vanskeligere er det å se for seg at dette en gang var en liten guttunge med bnlanke ark og fargestifter til..

Ja, han brukte nok noen veldig gale farger av og til, men han er like fuldt bare et følsomt og trengende menneske inni seg selv. Det skal noe til og leve med forakten i andres blikk, særlig når du ser på deg selv med de samme øynene.. Men av og til, av og til så er det mennesker som faktisk smiler til han.
De til og med smiler og sier hei helt sånn uten videre.
Og her om dagen var det en mann som kom syklende forbi han og snudde seg og ropte - Jesus elsker deg...
Han hadde blitt glad, ja til og med ristet litt på hodet for seg selv , men ble glad likevell.
Og den kvelden gikk tankene hans tilbake til barndommen, tilbake til en søndagsskole han en gang gikk på. Det var gode minner, og det rant noen tårer ned langs tinningen denne kvelden også.
Det var sånn det begynte. Det var ropet fra mannen på sykkelen som satte igang forandringen....

Han bor ikke lenger bak den grønne døra i den skitne leiligheten.
Han har fått plass på et sted hvor han får hjelp.
Hvor han blir sett og hørt.
Og det føles bra, fordi han jo er et menneske...
Ropet fra denne mannen på sykkelen satte igang igjen de lengslene inni seg som han i flere år hadde prøvd og unngå.
Det er ikke alltid det er de aller største tingene vi gjør som gir de beste resultater.
Men det er de tingene vi deler med andre av vårt hjerte som gir håp til andre mennesker...

Anne Lill Strøm.