Benken..

Det finnes et sted hvor det står en meget spesiell benk.
Stedet er vakkert, det ligger like ved elven.
 I åresvis har benken stått der, og den bærer preg av furet værbitt og skiftende årstider.
 Noen har ingravert sine navn på bord platen forran benken.  Og en av dem er henne som har satt seg der i dag.  Det er en vakker solskinnsdag, sen  sommer.
 Hun trekker pusten dypt og setter blikket ned i de noe utydelige bokstavene. Nesten femten  år siden. Mange ganger hadde de sittet her sammen. Minnene er mange.
 Det kommer også en eldre dame og setter seg denne ettermidagen sammen med henne.
 Hun er virkelig gammel konstanterer den yngre for seg selv etter og ha tatt henne nærere i øyesyn. Under en ganske stor stråhatt som skjermer for solen ser hun et furete ansikt og to blå små øyne.
De tynne gamle hendene hennes legger seg til hvile på bordet forran dem. Og nå sitter de der rett overnfor hverandre, siden det er benk på begge sider av bordet.
 Begge to sitter de hvor de også satt mange år tilbake.
Begge to har de sine navn gravert inn i bordplaten.  En tynn gammel finger famler bortover , og stanser ved en nesten utydelig S .
 Den yngre trenger ingen forklaring. Hun bare kjenner at hjertet hennes snører seg sammen og at øynene blir fyldt av tårer. Hun ser hvordan den gamles øyne låser seg fast i bordplaten, hvordan den tynne fingeren stryker om igjen og om igjen bokstavens form.
 Den yngre får nesten litt lyst og legge armene rundt og trøste den eldre. Hun er så tynn og vever, og sommer kjolen hennes er så altfor stor.
 Ansiktet er så lite. Stemmen er også liten. Og med den lille stemmen forteller hun sin historie...
 Om en kjærlighet som hadde vart for alltid, i hennes hjerte. Om lykkelige dager og ulykkelige dager. Om store håp og store skuffelser.
 Og den yngre gråter . Hun ser  seg selv år frem i tid i denne eldre kvinnen.
 For hun er  jo på en måte en forsettelse av hennes egen  historie.
 Hennes liv ville en dag være med de samme slutninger om historien skulle fortelles videre
. Det er det hun tenkter nå.
Når  solen er på hell den dagen og den yngre også har  delt sin historie med den eldre, det var da den eldre gav den yngre noen nøkler og ta med seg videre.
Det at du aldri skal angre på at du har elsket noen. Selv om du tapte alt...
 Hun forteller  med sin lille stemme om hvordan kjærligheten, selv om den lever  helt uten noen synlig mening er  med på og ta selve livet videre gjennon alt  det som føles så uoverkommelig og bære på. Det er bedre og ha elsket et anet menneske uansett hva som er igjen.
 - Det gjør deg til et bedre menneske uansett.
 De små blå gamle øynene bårer  seg inn i hennes blå litt yngre.  Om du taper alt så vil du likevell sitte igjen med de mest dyrebare av livets skatter.
 Om du kan våge og ville se bak det som gjør vondt og er bittert , så vil du finne at dette lærte deg om livets ydmykhet, og med den vil du klare deg videre.
 At  alt det bitre vil bare ødelegge deg og lukke alle de fine dørene som du kunne holdt åpne for nye ting i livet ditt.
 Hele tiden når hun snakket holder  den eldre sin hånd over den yngres.
 La det som var få leve videre inni deg , sammen med deg.
 Og takk for at du har fått elske et anet menneske.
 Det er en av de største gaver, selv om det smertet.  Men kjære deg, ingen vakker historie finnes hvor det ikke var noe som var virkelig følt som lå til bunns.  Det er i den største merte at det fødes den største glede.
 Og en dag er det kansje du som kan ha dette og gi videre til noen andre på din vei.
 Da kvelden senker seg og solen vipper  i horisonten går  det to kvinner hver sin vei bort fra benken. Den ene går  krokbøyd med små skritt, den andre går  for det meste bakover får og se etter den gamle så lenge som mulig.
 Begge gråter  de...
 Den yngre gråter over  nye tanker og nytt håp.   Den eldre gråt over den yngres smerte.
 Men også av ydmykhet til dette underfulle livet som gir oss muligheter til og dele med hverandre, av det som virkelig  betyr noe. De mest dyrkjøpte lærdommer.
 Tilbake står en benk i sommernatten...