Konfirmasjons Bibelen

Det skulle vært en av hans lykligste dager.  Dette var dagen.
I dag var den her.

 Den var i akkurat så vakre duse sommer farger som han hadde sett det for seg i tankene sine.  Tempraturen er mild
 Og over alt dufter det av sommer. Blomster og hav og sol og salt.
Håp i luften, håp og fremtid.
Men ikke lenger for han..
 Dette skulle være den dagen som skulle være begynnelsen på resten av hans liv.
Hele resten av hans liv sammen med henne.  I dag var dagen de skulle feiret en storslagen 20 års bryllups dag, sammen med barna og resten av familien. Dette var dagen som kalenderen på kjøkken veggen hadde en stor rød ring rundt.   Han går over den endeløse lange sand stranden, alene.

I horisonten er solen på vei opp. Hele natten har han kjørt hvileløst rundt omkring..
. Tankene har vært mange. Savnet har nesten tatt kvelertak på han.
 Om igjen og om igjen har han spilt sangen deres på bilstereoen.
Han har ropt og slått hardt i rattet, stoppet og grått  flere ganger.

 Og nå er han alene på denne stranden,  hvor han fridde til henne for alle disse over tyve år siden.
 Ennå er han helt sikker på at aldri før har noen vært så vakker på denne jorden som hun var det der og da.  Og hadde vært soloppgang sånn som det var det nå.
  Denne morgenen er alt det samme rundt han. Det er som om tiden er  skrudd tilbake.
 Han kan se henne for seg.. Lys levende..

videre går kjøreturen til kirke gården.
Han står en stund og mimrer tilbake ved kirke trappen hvor de en gang stod så lykkelige sammen .
 Så går han nedover grusveien som fører  ned til gravlunden.  Det er så stille der.


 Et hav av blomster pyntede gravsteder.
 Et hav av mennesker som er savnet.
Et hav av mennesker som har betydd hele livet for noen..

 Eller kansje ikke betydd noe for noen i det hele tatt...

Han setter seg på kne forran den lille hvite steinen.
Han vet ikke hvor mange timer han har sittet her de siste to årene.
Det har blitt mange...
 Tent lys i vinter mørket og gråt mange tårer ned i jakke kragen.
 Denne morgenen imens fortvilelsen er fullstendig og hodet er helt som bomull etter alle tårene,  der og da kommer det noen små viskende ord til han.
 Det virker så kjent.
Kan det være en salme han husker fra barndommen?

-For jeg er Herren din Gud som holder deg fast ved din høyre hånd, og som sier til deg Frykt ikke!  Jeg hjelper deg. .

Så kommer han på det !
  Det var dette  bibelverset som stod på et kort han hadde fått den dagen hun ble begravet.
 Der var dette kortet han hadde sittet og kikket ned på under hele sermonien og det var disse ordene han  hadde  lest om igjen og om igjen.
 Var det en Gud som så han likevell?
Han kunne kjenne hvordan han ikke lenger var alene.
 Det var som om to sterke armer la seg rundt han , og en visshet av noe utrolig trygt og kjent og samtideig ukjent kom til han.
 På vei hjem var det kun en tanke i hodet hans. - Om han så skulle ende vende hele rote loftet så skulle han finne den gamle konfirmasjons bibelen sin,  i dag !!
 Det eneste han ville mere en noe anet var og finne noen svar, og aldri før hadde han følt seg så på sporet av og finne det..

 Og Den ettermiddagen, der på et nedstøvet roteloft og omringet av gamle minner fra åpnede pappesker, der i solstreifet gjennom lofts luken går denne mannen ned på sine knær med sin konfirmasjons bibel i hendene, og gir sitt liv til sin Gud.
. - Jeg erkjenner at du lever, jeg erkjenner at jeg er ingenting uten deg, vær så snill og hjelp med videre.. gråter han.

Videre den kvelden leste han om en far i himmelen og om Hans  sønn som har  båret all hans smerte på korset, for å gi han frelse og et evig liv..
Tankene blir mange..
Det blir  likevell en merkedag og feire,
selv om den ble veldig anderledes en det han hadde tenkt seg...

Og selv om spørsmålene er uendelige mange fremdeles da han går ned i stuen den kvelden , så har han likevell fått en visshet inni seg, i sitt hjerete,
En visshet om at han ikke lenger skal bære alt dette alene.

 Han vet ingenting om dagene som ligger forran han.
 Men Han som skal gå sammen med han , Han vet alt, og det gir en ny ro.

 Det finnes kansje ikke svar på alt.  Men det finnes ro for de store stormer som synest og ville dra oss under.
Og det finnes en trøst i  alle sår og vanskeligheter..

Anne lill Strøm