Om å våge litt..

Hun er på vei hjem. Mildrid heter hun. Det er nesten to hundre mil igjen, men hun er på vei..

Hun hviler hodet mot den klamme buss ruten og fester blikket på alt som så hastig forsvinner forbi.

Hun leker "denne leken" som alltid var i hodet hennes da hun var med på kjøreturer som barn.

Det å fange en stein eller et tre og holde det i syne så lenge som mulig. Hun setter øynene i et stort vakkert furu tre.

At hun mest sansynlig aldri mer vil se dette treet i sitt liv tenker

hun også på. Snart vil det være borte... Og slik går turen hjemover.



Det kommer på en jente i Laksevåg. Hun setter seg ved siden av henne i den fulle bussen. Hun lukter alkohol. Hun har skitne

klær og hun har skitne hender.. De snakker litt sammen, og hun ser at denne gjevngamle jenta har så utrolig fine store brune øyne.

Hun er så sliten og så lei seg ut og bærer så altfor mye av livet på sine skuldrer, i tillegg til den store sekken hun hade med seg på ryggen.

Av og til kommer det tårer i øynene hennes,

når hun forteller om en liten gutt som hun savner så fælt og som bor hos noen som er bedre

skikket til og ta seg av han. Det er ikke så mange mil hun er med på bussen, så skal hun av.

Alkoholen har liksom bredd seg litt utover

i kroppen hennes gjennom reisen , og hun sjangler ut gjennom midt gangen.

En sur litt eldre dame trekker fort til seg jakke kanten sin.

Hun hører det smeller i bussens bagasje holder under, så starter den opp igjen og forsvinner ut av snuplassen,

imens hun ser jenta som

strever med og få den store sekken opp på ryggen. Så noen få secunder senere er hun borte av syne.

Det vil sansynligvis aldri bli sånn at hun noen gang vil få se henne igjen, og der og da kjenner Mildrid inni seg at det er noe som nesten gjør henne desperat.,,

Før hun egentlig

har tenkt seg om så har hun vært fremme til sjoføren og fått han til og stoppe bussen og hun får sin bagasje utlevert der på den øde landeveien og bussen forsvinner...

Det blir en skikkelig indre diskusjon med seg selv. Har hun mistet all vett og forstand?

Det kommer ikke buss igjen før om 24 timer som skal samme vei. Men det er noe som har skjedd inni henne. Hun følte det som om hun mistet den aller største diamant da hun så jenta med sekken forsvinne i det fjerne. Og nå hvet hun ikke hvordan eller hva som vil skje, men hun bare

må finne henne og fortelle henne om Jesus, verdens håp.

Hun må fortelle henne om redningen og Livet, og hun tenker så fort og

hardt på hva hun skal si der hun løper med sekken sin på ryggen.

Det er sett utenfra to jenter med sekk på ryggen som løper mot hverandre. Den ene løper for å redde den andre.

Den andre løper for å komme frem til bilen som hun har haiket med og som har stoppet et stykke unna.

Da får Mildrid øye på henne. -Vent !! Hun skriker og vifter med armene, og et par minutter etter har hun nåd så nære at hun heseblesende roper- Vent, jeg glemte å fortelle deg noe viktig!!!!

En irritert ung bilførere fræser avgårde og det kviner i dekkene. Jenta med den tunge sekken står med hendene hengende ned og ser ut som et spørsmåls tegn. Det har begynt og regne. Mildrid kjenner hvorden det kalde regnet blander seg med de varme tårene hennes, og hun hvet at hun nå bare må la sin egen fornuft seile og bare la hjerte tale. Hun gråter og hun er anpusten og veldig fortvilet, men hun forteller jenta om Jesus og om hans grenseløse

kjærlighet og om at Han har vært på utkikk etter henne hele hennes liv. Han har bare ventet på at hun skulle se hvem Han er.

Og nå gråter de begge to. De står på en slette langt fra allfarsvei og det regener og det er kaldt. Så legger Mildrid armene sine rundt henne og spør henne om hun vil bli frelst og gå sammen med Jesus resten av livet, og hun nikker inn mot jakke kragen hennes, og Mildrid ber..

Og som i en film mens hun ber ser hun "sin egen slette" den dagen hun selv ble frelst. Og hun ser mennesker som kastet seg ut i det som virket helt kansje ufårnuftig, for å redde henne og gi henne håp. Og hun kjenner hvordan hun blir veldig ydmyk og takknemmelig. Og hun tenker på Jesus, som til og med gikk hele veien til korset. Han spurte ikke hvordan han skulle komme derfra, han bare valgte og være lydig..

La oss våge litt for Han, Han som gav Alt!!