Tross alt et menneske...!!!

Han rotet fort gjennom tingene sine, som for det meste lå strødd utover stuebordet. Alt mulig slags forskjellig rusk og rask.
Alt han manglet var bare to små kroner. Han måtte gi seg, og fyldte opp en pose med tomflasker fra skapet.
Om du hadde sett han i det han låste seg ut av den grønnmalte døra midt i bybildet, ville du sett en gammel mann i møkkete klær og med veldig mørke øyne.
Det var nesten umulig for noen og kunne se hvilken øyne farge han hadde, for de øynene var alltid mørke.
Jaja, ikke det at noe hadde brydd seg så veldig om å se inn i dem heller da , særlig de siste årene.
Han var et av de menneskene som andre bare haster forbi og aller helst ikke vil bli brydd av på noen måte,og dette vet han. Han ser kansje ut som om at det er den aller siste ting i denne verden som opptar han.
Men ærlig talt- han er jo et menneske. Ingen slutter og hverken tenke eller føle, uansett hvilket liv man lever.
Så ofte , rett før han sovner om kveldene, renner en tåre ned langs tinningen. Fordi han vet. Han vet at han er blitt denne mannen som de tar omveier for i gaten. Han er denne mannen som har mistet alt han en gang hadde og som lever fullstendig i den totale ydmykelse.
I en skitten og nesten ikke møbelert leilighet. Som nesten ikke spiser, fordi pengene går til alkohol. Som har mistet kontakt med både barn og barnebarn. Det er han, og han må holde ut og være inni dette mennesket, hver eneste dag, for det finnes ikke noen vei utenom. Han har ingen gode venner, men et par tre dårlige, som for det meste stjeler av han eller lager bråk på andre måter. Og om du så han nå, da ville du se han gående nedover Jernbaner gata med sine plastposer med flasker, i altfor tynne klær denne kalde November dagen.
Det er ikke det at han vil leve dette livet.
Han har bare mistet det som en gang var der av vilje og håp om forandring. At alle kan om man vil, det kan sies etter at alle har prøvd det alle vil... Så kan man snakkes.
For når det ikke er noen der som bryr seg om deg og som vil det beste for deg samtidig som du kjemper, da er det ikke lett og komme seg noen vei.
Det er lett og ha masse meninger og holdninger til dette mennesket man ser gående der sjabby med ølposene. Langt vanskeligere er det å se for seg at dette en gang var en liten guttunge med bnlanke ark og fargestifter til..

Ja, han brukte nok noen veldig gale farger av og til, men han er like fuldt bare et følsomt og trengende menneske inni seg selv. Det skal noe til og leve med forakten i andres blikk, særlig når du ser på deg selv med de samme øynene.. Men av og til, av og til så er det mennesker som faktisk smiler til han.
De til og med smiler og sier hei helt sånn uten videre.
Og her om dagen var det en mann som kom syklende forbi han og snudde seg og ropte - Jesus elsker deg...
Han hadde blitt glad, ja til og med ristet litt på hodet for seg selv , men ble glad likevell.
Og den kvelden gikk tankene hans tilbake til barndommen, tilbake til en søndagsskole han en gang gikk på. Det var gode minner, og det rant noen tårer ned langs tinningen denne kvelden også.
Det var sånn det begynte. Det var ropet fra mannen på sykkelen som satte igang forandringen....

Han bor ikke lenger bak den grønne døra i den skitne leiligheten.
Han har fått plass på et sted hvor han får hjelp.
Hvor han blir sett og hørt.
Og det føles bra, fordi han jo er et menneske...
Ropet fra denne mannen på sykkelen satte igang igjen de lengslene inni seg som han i flere år hadde prøvd og unngå.
Det er ikke alltid det er de aller største tingene vi gjør som gir de beste resultater.
Men det er de tingene vi deler med andre av vårt hjerte som gir håp til andre mennesker...

Anne Lill Strøm.

Sladrekjerring......

Det virker jo ikke så galt- det du sier..
For du sier det "jo ikke for å være slem"...
Du synest jo bare synd på de andre som må bo i samme hus som
personen du snakker om.. sier du..
Også trekker du pusten, og akkurat da kommer du på noe hun sa til deg
en gang,
for litt lenge siden, men det gjør ikke noe..
Du kjenner hjertet begynner og banke "litt" fortere.. Dette kan du nesten ikke vente med og si...

Så ser du reaksjonene rundt bordet, og et lite snev av et øyeblikk kan du sitte der som "det bedre mennesket" imens du iaktar hvordan de andre som sitter der sammen med deg reagerer med nærmest forakt i både ord og blikk..
For du "glemte" jo å si at dette var noe hun hadde fårtalt deg helt oppløst i tårer en gang i full fårtrolighet...

Da hadde du nikket forståeelsesfult og gitt henne en god klem og fårtalt henne om hvor glad du var for at hun kunne stole på deg..
Men det er jo det så lenge siden.....
Og desutten så har dere jo ikke noe særlig kontakt lenger....

Så ser du på klokken, du må gå....
Du har en avtale i banken om et kvarter,,,
Og heseblesende på vei inn døren til banken kommer "hun" imot deg...
Du smiler og forklarer om din dårlige tid, og sier også at nå må dere jammen meg treffes snart, får nå er det jo så lende siden....
Hun smiler og nikkker, og sier at du har så fin jakke, og at hun gjerne vil treffes en dag snart...

Så sitter du forran bankmannen...
Du kjenner deg litt rar...

Jula...Juletanker..

kjære lille Jesus barnet, du som er så stor..
Som blir feiret i sus og dus i små krybber på vårt bord..
Noen glitrer lite, andre glitrer mer,
og innhyllet i bummul ligger lille du og ler...

Vi feirer deg med glere, og synger høyt din pris...
Vi gir hverandre gaver og de heldige får marsjipan gris...
Og når julen så er over, du ryddes inn i et skap,
det er liksom ikke farlig da, blir lite mas og kjas..

Min bønn for dette året er at du skal vokse stor,
inn i hvert et hjerte på hele denne jord.
At vi alle må få se- at du skjenker liv og fred,
og at alt vi trenger til - er ryddet inn blandt glitter og dill..

Den gamle damen...

Hun var blitt gammel. Ja, sånn skikkelig gammel, krokbøyd i ryggen og til og med stav hadde hun fått seg. Den hadde hun forresten laget selv, og finpusset på den mang en kveld. Den var grei og ha, når hun daglig fremdeles tok sine turer innover skogen, stort sett i hva slags vær. Hun bor alene, langt borte fra allfarsvei, og omgitt av skog på alle kanter.
Er det noe hun kan og kjenner så er det naturen. Den har vært hennes terapi senter hele hennes liv.
Om du var en stein langs stien hun vandrer , da ville det kunne hende at du hørte henne mumle til seg selv. Til og med le. Og du ville kunne kaste et fort blikk på henne, og konstantere at ja , hun var både gammel og bøyd. Du ville fort skimte en furet tynn hånd som holdt et fast grep rundt staven , og om hun snudde ansiktet litt til siden , sånn at du fikk ett lite glimt av ansiktet gjemt inn under den store hetten på frakken, da ville du se to dus blå øyne som myste mot deg , og mange spor av et levd liv i det lille ansiket.
Hun hadde nesten brukt opp sine dager. Det kunne umulig være så mange igjen nå tenkte hun av og til. Kroppen var ennå sterk , men hun var ofte trett av og være inni seg selv og sine egne tanker. Det var liksom alt så gjennomtenkt og ferdig sortert.
Alt var plasert i de skuffene hun ønsket at det skulle være,for det meste iallefall...
Hun kunne av og til kjenne streif av sinne og stor skuffelse, og kunne ikke finne svar på sin egen skuffelse uansett hvor mye hun prøvde.
Det var da hun møtte Marie..
Plutselig, ja helt sånn ut av det blå kom hun en dag kjørende en bil inn mot det lille huset i skogen på den homplete smale veien.
Ja, så homplete var den blitt med årene at det var nesten så hele ene siden av bilen foresvant litt ned og opp der den nermet seg huset.
Den gamle damen gikk ut på trappen. Hun gjorde alltid det om det kom folk.
Hun stod der og kikket ned på sine tåspisser som stakk ut av hullete raggsokker , og hørte det smelle i en bildør.
Av erfaring visste hun at det kunne være allslags nyheter i vente, både gode som dårlige. Men denne gangen var det et helt fremmed menneske som stod forran henne. Det var ei jente på ca 20 år .Hun hadde mistet telefonen sin på en festival hun kom fra, og lurte på om den gamle hadde telefon sånn at hun kunne få ringt.
Det hadde hun ikke, men likevell, hun fikk på sin egne måte den fremmede med seg inn og satte på litt kaffi.
Det var sånn det var blitt med årene. Ikke hadde det vell kjørt noen bil inn til huset hennes uten at hun hadde satt over kaffi.
Så satt de der, på hver sin side av kjøkkenbordet.
Begge holdt de hendene rundt de små hvite koppene, og den unge jenta holdt blikket sitt stivt ned i den mørke kaffien.
Det var en stund helt stille inne på det lille kjøkkenet, ja, nesten ennå mer stille enn til vanlig synest den gamle damen.
Så begynte Marie og gråte.
Fra de lange svarte øynevippene dryppet det to tårer fort etter hverandre ned i koppen hennes.
Etter en liten stund til med stillhet fikk den gamle den unges historie.
Og litt etter litt gikk en solfyldt ettermiddag over i en dus dus kveld.
Ennå satt de sammen ved bordet.
Det var blitt stille igjen. Den unge hadde ikke flere ord eller tårer.
Den gamle la sine tynne armer rundt henne og holdt henne inntil seg en liten stund.
Så spiste de kveldsmat sammen, og hun dekket med sine fineste ting.
Det var kommet smil i ansiktet på den unge jenta, og hun takket mange ganger for samtalen og for maten på vei ut døren.
Hun tok også hånden ut igjennom vinduet på bilen å vinket helt til bilen forsvant ned bak furuene og ble til en dur i det fjerne..
Hun gikk inn på sitt kjøkken og ryddet bort koppene.
Så satte seg ned ved bordet igjen. Nå var det små tårer i hennes egne øyne.
Ikke fordi hun var lei seg , eller jo, kansje litt, på en måte.
Men mest av alt fordi hun gjennom å lytte til dennne unge jenta hadde funnet et svar som hun hadde vært på søk etter i nesten hele sitt liv.
Det hadde vært tre små setninger den unge sa, midt inn i sin historie som hun hadde fortalt.
Og det var disse tre små setninger som gjorde den gamle i stand til og kunne lukke sin siste skuffe..
Nå randt det små tårer, av uendelig takknemmelighet..
Hun visste jo ikke det, det unge jenta, at hun hadde vært med på å sortere et helt liv..
Den gamle visket et stille lite takk og kikket opp mot kvelds himmelen..
Hun tenkte da hun la seg den kvelden, hvor verdifuldt hvert eneste øyeblikk er . Om ikke for oss selv kansje , der og da..
Så kansje for noen andre...

Anne Lill Strøm

Dikt nr 7, ble visst litt blanding av bokmål og nynorsk her :)

Jeg ville berre haste og gå,
du holdt meg tilbake,
jeg sprella så..
Det føltes som om fornuften forsvant,
så lei meg og aleine som det kan gå an...

Jeg såg ikke dagene som sku bli,jeg stod fast i ei heit anna tid.
Ville klamre meg til gamla håp,
du såg vidare, og seila fram ein båt.

I den satte du oss begge to,
Det var storm og jeg satt heit i ro.
Du hadde styring på hvor hen det bar,
jeg vart barn igjen, du vart min far.

Jeg såg ein sjø som ingen ende tok,
og ingen land i sikte.
Og gjennom alle desse kast i vind,
du fårtalte meg om alt jeg ikkje visste.

Alt av sorg i hjertets dyp, det hentas fram i mildhets lys,
det var så god tid i båten som drog,
det var ein som alltid høyrde.

Ennå jeg sitte i båten med Han,
men der i det fjerne så skimtar eg land.
Eg kan ikkje stige i land uten Han,
eg kan aldri stige i land utan Han...


Takk Jesus.

Anne Lill

Min beste venn...

Tenk om jeg bare var litt sterkere,
litt mer utholden,
litt mer håpefull i håpløshet.
Hadde litt mer visshet i stormer,
litt mer tro,
lit mer håp,
mye mer kjærlighet.
Litt mer mot og litt mindre frykt.

Så tenker jeg på deg,
på håpet som bor i deg.
På trofastheten.
På alle stormer hvor du har fulgt meg gjennom.
På styrken din som ikke kan sammenlignes med noen andres.
På kjærligheten din,
den som er grunnen til at jeg lever.

Så husker jeg hva du sa,
at jeg skulle være stille og at du skulle stride for meg.
At du alltid ville være trofast, selv om jeg er troløs.
At dine planer alltid er de beste.
At du vil fylle alle lengsler.
At jeg ikke skal frykte, for du er alltid med meg.
Og at en dag,
så skal jeg få se deg,
og du vet hvor mye jeg gleder meg til det.

Kjære Jesus, Takk for din kjærlighet.
Anne Lill

Dikt nr 6

Bare i Jesus er frelse,
bare i Jesus er fred.
Bare i Jesus er fremtid.
samme hva du sliter med.

Bare i Jesus er hvile,
bare i Jesus er kraft.
Bare hos Han kan du legge ned,
hva enn som er din last.

Bare hos Jesus er håpet,
bare hos Han fremtiden bor.
Bare i Jesus er redning,
for alle som bor på vår jord.

Bare Jesus står der,
med armene utstrakt mot deg,
når dette livet er over,
da tar han deg hjem til seg.

Så bare hold ut hva enn det er,
som tynger deg ned her du går,
For en dag du hjemme hos Jesus er,
og evig glede du får...

Takk Jesus..




Anne Lill Strøm