Lykke er Jesus...

Lykken er din når du våger og gripe den. Lykken er i dine valg. Lykken er ikke flyktig som en liten fugl. Lykken er evig. Lykken er det som venter på deg og som vil være din følgesvenn videre når du har bestemt deg. Bestemt deg for at du vil søke tilbake til hvor du kom fra. Bestemt deg for at du en dag vil hjem... At det kan koste hva det vil, men du vil hjem til himmelen. Den evige lykken , som finnes i din bestemmele, det er redningen din, og gleden din. Den fullkomne gleden som finnes når du velger og leve sammen med Jesus. Ikke alle dager blir perfekte, og det er ennå mange som er grå. Men de er midlertidige og ikke så grå som de var før. Lykken er vissheten. Lykken er og alltid ha verdens beste venn med seg. Kan jeg vite det? Har jeg vært ulykkelig? Har jeg vært uten håp og uten Gud i denne verden? Ja! Derfor så kan jeg dele dette uten og føle at jeg tar for hardt i eller bruker ord som blir for store. For det finnes ingen ord store nok til og beskrive hvordan forskjellen er. Jesus elsker deg. Han vil hjelpe deg, med alt. om du vil... Lykken er evig.. om du vil... Det er ennå en åpen himmel... Anne Lill

Det er ikke de store menneskene du skal frykte... Det er de små... De som er små inne i seg selv.Som ikke fremstår slik, men som inni seg er bittesmå bitre misunnelige mennesker. Dårlig selvtillt er livsfarlig. Både for den som har det, og for omgivelsene.. Det ble bare dette i dag... Kort liten blogg...

Tipp Olderbarnet.....

Birte Johanna Evensrud, 91 år gammel.
Bor i Vandelpaken 89, et av de fineste husene i bydelen.
En gang midt på dagen går hun de små meterene over gårdsplassen, for å hente inn avisen.Så går hun fort inn igjen og du kan høre at hun låser døren- om du er der da...
Hun går inn i den store vakre stuen sin, og setter seg i stolen sin ved vinduet. Hun trekker det lune gode sjalet sitt tettere rundt seg , og lener hodet bakover mot stolen. Hun ser rundt seg . Ser på alle kjente og kjære ting som hun har samlet gjennom et langt liv, og hun kjenner en klump i halsen når blikket stanser ved de små nydelige malte leire figurene som barna laget på skolen. Minnene kommer , og det gjør godt og vondt på samme tid. Det er sånn en dag i dag... En tynnhudet minnedag. En av de som av og til bare kommer, og som er så vanskelig og styre unna.
Hun kan nesten høre små barne sko som kommer klaprende ned lofts trappen, og et lite øyeblikk løfter hun blikket og ser ut mot gangen. Blikket hennes går til bildene av dem på veggen. Barne bildet, to små jenter sittende sammen på en lys rød silke divan, iført sine små tyll kjoler og nye sko. Hun kan ennå huske entusiasmen og gleden deres fra akkurat denne dagen. Så går blikket hennes videre , til bildet av den alvorlige nydelige gutten hennes , som står rakrygget og mineløst kikker inn i kameraet..
Hun svelger, kjenner hvor vonde disse minnene er, og alltid vil være..

Hun hadde fått denne gutten med en tysk soldat. Og for den store ugjerning som var blitt begått hadde hun blitt barbert på hodet og etterpå stilt ut til skue for alle vom ville se, på byens torv. Hun og fire andre unge kvinner. På rekke og rad stod de der , til spott og spe, en iskald februar dag. Det hun husket aller best nå, der hun satt i stuen sin , det var kulden. Det hadde vært en kald bitende vind den dagen. En sånn nådeløs gjennomtrengende vind. Og hun husket ordene, ordene som ble ropt mot dem, og forakten. Hun kunne se helt tydelig for seg de harde vonde blikkene. Det hadde vært perioder i livet hennes hvor hun hadde trodd at hun var ferdig med dette. Men hun blir aldri det.
Hun har kunnet tilgi dem, for deres uvitenhet, men hun klarer aldri og glemme.
Ennå en gang drar hun sjalet rundt seg. Det hjelper liksom , det trygger liksom på en måte, når hun sitter slik denne ettermiddagen og blir innhentet av fortiden. Ute begynner det og bli mørkt, det er vinter, og eneste lyset i stuen er etterhvert bare flammene fra peisen.
Det hadde kostet henne og bære frem dette barnet i denne byen ja, med hatefulle komentarer som en del av hverdagen.
Men det var likevell ingenting imot hva det hadde kostet henne og se og høre at gutten hun fødte til denne verden ble behandlet på samme måte. I et øyeblikk ser hun for seg en liten fortvilet sint guttunge som kommer hjem fra skolen. Med nye blåmerker, og merker etter en ny slåss kamp på skolenveien.
Hun tar den ene hånden sin opp til brystet og trykker håndflaten sin hardt mot brystbeinet. Det føles som en liten hjelp og lindring på de vonde minnene hun går gjennom.
Hun tar av seg brillene og tørker seg under øynene.
Hun hadde vært heldig og funnet kjærligheten og giftet seg og startet et nytt liv. Men hennes lille sønn hadde måtte slåss seg gjennom barndommen, og ofte ble han hånet og utskjeldt av voksene mennesker også .
Og ja, hun hadde forsvart han. Hun hadde til og med revet dokumentmappen til herr Sjøberg ut av hendene hans midt på gaten , og sett på hvordan alle de over hundre viktige papirene hans ble tatt av vinden.
Denne mannen som hadde vært både lærer og tyran i en og samme person.
Hun smiler litt for seg selv, og ser for seg den sinte lille mannen som løper etter papirene sine og skriker.
Gutten hennes ble etter hvert en voksen mann.
I går hadde han ringt henne full av begeistring over sitt første olderbarn. Det hadde vært en så god samtale. Han lo og fortalte om den lille tulla, som jo var hennes tipp older barn... Hun følte seg så lykkelig og takknemmelig der hun stod og tviholdt rundt telefon røret..

Hun reiser seg, og legger på litt mer ved i peisen. Så går hun bort og kikker ut vinduet.
Hun ser en mor nede på veien som løper etter et lite barn , og som innhenter den lille og svinger han rundt et par ganger.
Hun tenker en fort tanke på hva som er dette barnet på veiens skjebne i livet, og på hvordan den lille ungen og hans mor som svinger han rundt ser så lykkelige ut, og hun tenker på at de kansje er det også.. Eller de er kansje ikke det i det hele tatt..
Så setter hun seg i stolen sin. Hun lener hodet tilbake igjen.Et lite smil kommer i det fine lille ansiktet hennes. Hun kjenner at hun gleder seg veldig til i mårra.
Da skal hun hilse på sitt lille tipp Olderbarn....

Anne Lill Strøm

Tross alt et menneske...!!!

Han rotet fort gjennom tingene sine, som for det meste lå strødd utover stuebordet. Alt mulig slags forskjellig rusk og rask.
Alt han manglet var bare to små kroner. Han måtte gi seg, og fyldte opp en pose med tomflasker fra skapet.
Om du hadde sett han i det han låste seg ut av den grønnmalte døra midt i bybildet, ville du sett en gammel mann i møkkete klær og med veldig mørke øyne.
Det var nesten umulig for noen og kunne se hvilken øyne farge han hadde, for de øynene var alltid mørke.
Jaja, ikke det at noe hadde brydd seg så veldig om å se inn i dem heller da , særlig de siste årene.
Han var et av de menneskene som andre bare haster forbi og aller helst ikke vil bli brydd av på noen måte,og dette vet han. Han ser kansje ut som om at det er den aller siste ting i denne verden som opptar han.
Men ærlig talt- han er jo et menneske. Ingen slutter og hverken tenke eller føle, uansett hvilket liv man lever.
Så ofte , rett før han sovner om kveldene, renner en tåre ned langs tinningen. Fordi han vet. Han vet at han er blitt denne mannen som de tar omveier for i gaten. Han er denne mannen som har mistet alt han en gang hadde og som lever fullstendig i den totale ydmykelse.
I en skitten og nesten ikke møbelert leilighet. Som nesten ikke spiser, fordi pengene går til alkohol. Som har mistet kontakt med både barn og barnebarn. Det er han, og han må holde ut og være inni dette mennesket, hver eneste dag, for det finnes ikke noen vei utenom. Han har ingen gode venner, men et par tre dårlige, som for det meste stjeler av han eller lager bråk på andre måter. Og om du så han nå, da ville du se han gående nedover Jernbaner gata med sine plastposer med flasker, i altfor tynne klær denne kalde November dagen.
Det er ikke det at han vil leve dette livet.
Han har bare mistet det som en gang var der av vilje og håp om forandring. At alle kan om man vil, det kan sies etter at alle har prøvd det alle vil... Så kan man snakkes.
For når det ikke er noen der som bryr seg om deg og som vil det beste for deg samtidig som du kjemper, da er det ikke lett og komme seg noen vei.
Det er lett og ha masse meninger og holdninger til dette mennesket man ser gående der sjabby med ølposene. Langt vanskeligere er det å se for seg at dette en gang var en liten guttunge med bnlanke ark og fargestifter til..

Ja, han brukte nok noen veldig gale farger av og til, men han er like fuldt bare et følsomt og trengende menneske inni seg selv. Det skal noe til og leve med forakten i andres blikk, særlig når du ser på deg selv med de samme øynene.. Men av og til, av og til så er det mennesker som faktisk smiler til han.
De til og med smiler og sier hei helt sånn uten videre.
Og her om dagen var det en mann som kom syklende forbi han og snudde seg og ropte - Jesus elsker deg...
Han hadde blitt glad, ja til og med ristet litt på hodet for seg selv , men ble glad likevell.
Og den kvelden gikk tankene hans tilbake til barndommen, tilbake til en søndagsskole han en gang gikk på. Det var gode minner, og det rant noen tårer ned langs tinningen denne kvelden også.
Det var sånn det begynte. Det var ropet fra mannen på sykkelen som satte igang forandringen....

Han bor ikke lenger bak den grønne døra i den skitne leiligheten.
Han har fått plass på et sted hvor han får hjelp.
Hvor han blir sett og hørt.
Og det føles bra, fordi han jo er et menneske...
Ropet fra denne mannen på sykkelen satte igang igjen de lengslene inni seg som han i flere år hadde prøvd og unngå.
Det er ikke alltid det er de aller største tingene vi gjør som gir de beste resultater.
Men det er de tingene vi deler med andre av vårt hjerte som gir håp til andre mennesker...

Anne Lill Strøm.

Sladrekjerring......

Det virker jo ikke så galt- det du sier..
For du sier det "jo ikke for å være slem"...
Du synest jo bare synd på de andre som må bo i samme hus som
personen du snakker om.. sier du..
Også trekker du pusten, og akkurat da kommer du på noe hun sa til deg
en gang,
for litt lenge siden, men det gjør ikke noe..
Du kjenner hjertet begynner og banke "litt" fortere.. Dette kan du nesten ikke vente med og si...

Så ser du reaksjonene rundt bordet, og et lite snev av et øyeblikk kan du sitte der som "det bedre mennesket" imens du iaktar hvordan de andre som sitter der sammen med deg reagerer med nærmest forakt i både ord og blikk..
For du "glemte" jo å si at dette var noe hun hadde fårtalt deg helt oppløst i tårer en gang i full fårtrolighet...

Da hadde du nikket forståeelsesfult og gitt henne en god klem og fårtalt henne om hvor glad du var for at hun kunne stole på deg..
Men det er jo det så lenge siden.....
Og desutten så har dere jo ikke noe særlig kontakt lenger....

Så ser du på klokken, du må gå....
Du har en avtale i banken om et kvarter,,,
Og heseblesende på vei inn døren til banken kommer "hun" imot deg...
Du smiler og forklarer om din dårlige tid, og sier også at nå må dere jammen meg treffes snart, får nå er det jo så lende siden....
Hun smiler og nikkker, og sier at du har så fin jakke, og at hun gjerne vil treffes en dag snart...

Så sitter du forran bankmannen...
Du kjenner deg litt rar...

Jula...Juletanker..

kjære lille Jesus barnet, du som er så stor..
Som blir feiret i sus og dus i små krybber på vårt bord..
Noen glitrer lite, andre glitrer mer,
og innhyllet i bummul ligger lille du og ler...

Vi feirer deg med glere, og synger høyt din pris...
Vi gir hverandre gaver og de heldige får marsjipan gris...
Og når julen så er over, du ryddes inn i et skap,
det er liksom ikke farlig da, blir lite mas og kjas..

Min bønn for dette året er at du skal vokse stor,
inn i hvert et hjerte på hele denne jord.
At vi alle må få se- at du skjenker liv og fred,
og at alt vi trenger til - er ryddet inn blandt glitter og dill..

Den gamle damen...

Hun var blitt gammel. Ja, sånn skikkelig gammel, krokbøyd i ryggen og til og med stav hadde hun fått seg. Den hadde hun forresten laget selv, og finpusset på den mang en kveld. Den var grei og ha, når hun daglig fremdeles tok sine turer innover skogen, stort sett i hva slags vær. Hun bor alene, langt borte fra allfarsvei, og omgitt av skog på alle kanter.
Er det noe hun kan og kjenner så er det naturen. Den har vært hennes terapi senter hele hennes liv.
Om du var en stein langs stien hun vandrer , da ville det kunne hende at du hørte henne mumle til seg selv. Til og med le. Og du ville kunne kaste et fort blikk på henne, og konstantere at ja , hun var både gammel og bøyd. Du ville fort skimte en furet tynn hånd som holdt et fast grep rundt staven , og om hun snudde ansiktet litt til siden , sånn at du fikk ett lite glimt av ansiktet gjemt inn under den store hetten på frakken, da ville du se to dus blå øyne som myste mot deg , og mange spor av et levd liv i det lille ansiket.
Hun hadde nesten brukt opp sine dager. Det kunne umulig være så mange igjen nå tenkte hun av og til. Kroppen var ennå sterk , men hun var ofte trett av og være inni seg selv og sine egne tanker. Det var liksom alt så gjennomtenkt og ferdig sortert.
Alt var plasert i de skuffene hun ønsket at det skulle være,for det meste iallefall...
Hun kunne av og til kjenne streif av sinne og stor skuffelse, og kunne ikke finne svar på sin egen skuffelse uansett hvor mye hun prøvde.
Det var da hun møtte Marie..
Plutselig, ja helt sånn ut av det blå kom hun en dag kjørende en bil inn mot det lille huset i skogen på den homplete smale veien.
Ja, så homplete var den blitt med årene at det var nesten så hele ene siden av bilen foresvant litt ned og opp der den nermet seg huset.
Den gamle damen gikk ut på trappen. Hun gjorde alltid det om det kom folk.
Hun stod der og kikket ned på sine tåspisser som stakk ut av hullete raggsokker , og hørte det smelle i en bildør.
Av erfaring visste hun at det kunne være allslags nyheter i vente, både gode som dårlige. Men denne gangen var det et helt fremmed menneske som stod forran henne. Det var ei jente på ca 20 år .Hun hadde mistet telefonen sin på en festival hun kom fra, og lurte på om den gamle hadde telefon sånn at hun kunne få ringt.
Det hadde hun ikke, men likevell, hun fikk på sin egne måte den fremmede med seg inn og satte på litt kaffi.
Det var sånn det var blitt med årene. Ikke hadde det vell kjørt noen bil inn til huset hennes uten at hun hadde satt over kaffi.
Så satt de der, på hver sin side av kjøkkenbordet.
Begge holdt de hendene rundt de små hvite koppene, og den unge jenta holdt blikket sitt stivt ned i den mørke kaffien.
Det var en stund helt stille inne på det lille kjøkkenet, ja, nesten ennå mer stille enn til vanlig synest den gamle damen.
Så begynte Marie og gråte.
Fra de lange svarte øynevippene dryppet det to tårer fort etter hverandre ned i koppen hennes.
Etter en liten stund til med stillhet fikk den gamle den unges historie.
Og litt etter litt gikk en solfyldt ettermiddag over i en dus dus kveld.
Ennå satt de sammen ved bordet.
Det var blitt stille igjen. Den unge hadde ikke flere ord eller tårer.
Den gamle la sine tynne armer rundt henne og holdt henne inntil seg en liten stund.
Så spiste de kveldsmat sammen, og hun dekket med sine fineste ting.
Det var kommet smil i ansiktet på den unge jenta, og hun takket mange ganger for samtalen og for maten på vei ut døren.
Hun tok også hånden ut igjennom vinduet på bilen å vinket helt til bilen forsvant ned bak furuene og ble til en dur i det fjerne..
Hun gikk inn på sitt kjøkken og ryddet bort koppene.
Så satte seg ned ved bordet igjen. Nå var det små tårer i hennes egne øyne.
Ikke fordi hun var lei seg , eller jo, kansje litt, på en måte.
Men mest av alt fordi hun gjennom å lytte til dennne unge jenta hadde funnet et svar som hun hadde vært på søk etter i nesten hele sitt liv.
Det hadde vært tre små setninger den unge sa, midt inn i sin historie som hun hadde fortalt.
Og det var disse tre små setninger som gjorde den gamle i stand til og kunne lukke sin siste skuffe..
Nå randt det små tårer, av uendelig takknemmelighet..
Hun visste jo ikke det, det unge jenta, at hun hadde vært med på å sortere et helt liv..
Den gamle visket et stille lite takk og kikket opp mot kvelds himmelen..
Hun tenkte da hun la seg den kvelden, hvor verdifuldt hvert eneste øyeblikk er . Om ikke for oss selv kansje , der og da..
Så kansje for noen andre...

Anne Lill Strøm